T�mmermannshjemmet i Leina, Berger i Vestfold
av Odd Tore Jensen

Berger og Leinahjemmet

Her er Olafs beskrivelser av industristedet Berger og Leinahjemmet, beliggenhet og tilgjengelighet, med rettskrivning (1917) som f�rt i hans penn. Dette for � beholde illusjonen fra tidlig i 1940-�rene:

I.

�N�r man reiser sj�veien fra Oslo og har passert Dr�bak og kursen settes videre ut mot F�rder og Skagerakk �pner det sig for den reisende det ene vakre sceneri efter det annet. Fjorden vider sig ut. �yer og holmer fremspringende nes og odder dukker overraskende frem innenfor synskredsen. Sm� tettbebyggelser og husklynger f�lger i rekker og rad, innimellem avl�st av steder med antydning til bymessig bebyggelse.

I v�re dager er disse trakter i likhet med tidligere �r �Nesoddlannet� og �Bonnfjorden� tilholdssted for en hel sverm av badegjester i sommerm�netene. Men i min barndom var det ikke slik. Ifra hovedstaden som den gang het Kristiania likesom ogs� fra Drammen kom det jo noen mennesker her ut og slog sig nedfor sommeren, men det var jo ikke s� mange at det satte noe egentlig preg p� traktene eller forstyrret den fredsommelige idyl som egnen omkring Oslofjordens utl�p i tidligere tider utvilsomt var.

Fire fylker m�tes her ute. Fra Dr�baksundet og utover l�per Akershus og Buskerud fylker parallelt p� hver sin side av fjorden. Til h�ire strekker Buskerud sin ytterste forpost Hurumslannet ut og til venstre blir det vakre og smilende Frogn avl�st av �s som l�nger ut g�r over i Vestby med ladestedene Hvitsten og Son. Men allerede innenfor sidstnevnte sted har det tredie fylke �stfold med Jel�y kommet den reisende i m�te. Jel�y � denne med sin �penbaring av skog og svaberg vekslende med gammelt rikt kulturland s� verdige representant for dette grensefylke mot Sverige.

Men med Jel�y p� venstre h�nd �pner det sig til h�ire og rett frem et nytt panorama. Bak Hurmlannets ytterste fastlandspunkt kommer Drammensfjorden ut og fra denne fjords annen side bredende sig ut i fonden stiger det fjerde fylke frem � det sagnomsuste Vestfold.

Jeg skal ikke her ta meg p� � beskrive alle de sm� stedsidyller som bekranser disse vakre kystlinjer. Jeg kommer senere inn p� en del av dem i forbindelse med mine barndomskildringer. Enkelte av dem har hatt sin store attraksjon gjennom menneskealdre som yndede sommeroppholdsteder, andre er f�rst i de senere �r blitt opdaget. Det er med stolthet og vemod jeg konstaterer denne kjendsgjerning � med stolthet fordi navnene fra min barndom har f�tt ber�mmelsens aktualitet � med vemod fordi de ikke lengere er mine alene. Ber�mmelsen har proformeret mine helligste minner.

Ved Drammensfjordens utl�p dannes et delta. Her m�tes nemlig foruten Oslo � og Drammensfjorden ogs� de to fjordarmer Holmestrand � og Sandesognsfjorden. Midt i dette fjordbasseng ligger M�len, Buskerud fylkes ytterste forpost. Tilvenstre, utenfor Jel�y ligger �Guldholmen� og Ons�ylandet i �stfold. Rett frem stiger Horten op likesom av havet bak �ster�y og L�v�y i Vestfold. Lengere inne p� L�v�y ligger det bekjendte �Falkenstein�. S� kommer �Lang�y� som en lang orm der dekker hele lannet innover mot Holmestrand.

Her ligger Holmestrandsfjorden. Byen selv fortoner sig fra Oslofjordens utl�p som en dr�m der den ligger flankert av nordre Lang�yodde i syd og s�ndre Bjerk�yodde i nord. S� f�lger blikket Bjerk�ya innover mod Bjerk�ysundet som forbinner fjordbassenget med Sandesognsfjorden.

Kaster man s� blikket til h�ire s� m�ter �iet et vakkert litet tettbygget str�k omkranset av h�ie �ser og bergrabber. To rekker hvitmalte hus danner et stykke oppe fra vannet en stilig rektangel og nede danner husene en tredie rekke med fasaden ut mot den vesle viken. Lenger oppe halvt skjult av fremspringende bergknatter og n�leskog ligger det hus, delvis i rekker delvis spredt klyngevis. Tilh�ire i dalsenkningen ligger fabrikkbygningen nesten helt dekket av den frodige l�vskog, s� p� det n�rmeste bare fabrikkens piper er synlig fra sj�en.

Det er fabrikkstedet �Berger og Fosseklevens fabrikker�. Og i et kvistv�relse i et av de husene som danner den hvite rektangel der inne i bukten � der er jeg f�dt.

Lidt til venstre for denne bebyggelse g�r grensen mellem Str�mm og Sande herreder. En liten odde stikker ut til venstre, �Blinnesandsodden�. Bak denne ennu en odde, �Leinaodden�, og et par sm� hus i ensom majestet med vinduene ut mot fjorden.

Det ene av disse husene er mitt barndomshjem, �Leina, Berger i Vestfold�.

II

Det var i �tti�rene, i den tid da industrien hadde begyndt � f� fotfeste utover lannet at fabrikkfirmaet �Berger og Fosseklevens fabrikker� blev anlagt og startet sin virksomhet. Berger fabrikk ble bygget f�rst � senere Fosseklevens. Dette tekstilanlegg likesom ogs� dets innehaver er jo landskjendt. Jens J. Jebsen kom fra vestlandet n�rmere bestemt Haus Herred mellem Bergen og Voss. Berger og Fosseklevens fabrikker kan s�ke sin like i Arne og Dale fabrikker som er beliggende i nevnte herred. Da Jebsen kom flyttende og bygget fabrikkene ved Berger fulgte en hel del arbeidsfolk med s� det vestlandske innslag i befolkning en var til � begynde med ganske stort.

Det sier sig jo selv at i og med industriens inntog i disse fjeldkl�ftene mellem Sande og Str�mm herreder � disse samme herreder var f�rst for nylig blitt delt � s� blev det jo ogs� en hel begivenhet for disse stedets hjemmev�rende befolkning. Det blev arbeide og opdrift, konsolidering av krefter som str�mmet til fra disse herreders ytterkanter og stedet blev en hel liten by i miniatyr.

I begynnelsen av nitti�rene hadde stedet allerede antatt det preg som det med enkelte sm� forandringer senere har beholdt. Min beskrivelse av mitt barndomshjems omgivelser kommer i allefall til � bli en beskrivelse av stedet slik som det var da jeg vokste opp som sm�gutt.

Mellem Oslo og Drammen gikk det den gang to ruteb�ter, �Fram� og �Farmanden�. De f�rte begge to passasjerer, men var ellers for det meste beregnet for lastetrafikk mellem de sm�stedene som efterhvert dukket opp inne i fjordene. De f�rte selvf�lgelig ogs� last mellem begge de store byene, Drammen og Holmestrand. Passasjerer som �nsket � reise billig og som gjerne hadde god tid fulgte ogs� ofte med ca 11 mil lange strekning i stedet for � ta den langt kortere vei med jernbanen, som faldt dyrere selv om avstanden bare var mindre enn halvparten. To andre b�ter som begge bar navnet �Juno� � den eldste og mindre av dem �Gamlejuno� og den nyere og st�rre �Nyejuno� gikk hver sin rute, den eldste mellem Drammen og Holmestrand og den nyere og st�rre b�t mellem Holmestrand og Oslo (Kristiania). Disse b�ter som ogs� ble kaldt �Drammensjuno� og Kristianiajuno, og som begge var utpregede passasjerb�ter h�rte til dampskipsselskapet �Juno� som hadde sete i Holmestrand. Dette firma eksisterer den dag i dag.

Jeg husker ogs� ennu en b�t som av og til anl�p Berger brygge. Den het �Moss�. Dens rute ellers kann jeg ikke erindre.

Bergers anl�pssted l� ved utl�pet av Svelvikstr�mmen som her gikk kraftig ut og var meget merkbar. Ett annet kjennetegn for alle b�ttrafikerende var en grunde som strakte sig et stykke utover midt i leden. Denne grunde blev kaldt �Revet� og dens ytterkant som l� et stykke i vestlig retning fra R�dtangen var markert med en oprettst�ende b�ie som blev kaldt �kosten�.

Med den �kede industritrafikk blev Berger et meget viktig stoppested i trafikkleden. Men dampskipsbryggen m�tte p� grunn av det nevnte �rev� legges noks� langt avsides fra selve bebyggelsen og fabrikken. Denne veien var delvis utbygget i det fjell- og �sparti som her senket sig ned mod vannet.

Her nede ved bryggen hadde fabrikkeier Jebsen bygget op to lagerbygninger som begge l� i flukt med bryggepartiet med det �pne bryggeparti i midten. Lidt lenger oppe ved selve veien l� et tredie hus som var oplagssted for kull, som selve fabriken trengte meget av og som ogs� blev formidlet gjennomfabrikken til arbeiderne og funktion�rer. Disse lagerbygninger var opbevaringssted b�de for fabrikens r�materialer og de ferdige produkter. Rett ut for den ene av disse bygninger var innmontert en heisekran. Denne h�rte egentlig til fabriken men blev ogs� gjerne benyttet av andre s� som Berger Handelsforening eller tilfeldige liebhabere.

Bryggen l� ved foten av en liten �s � brygge�sen � som skr�net jevnt opover. Sm� revner i �spartiet dannet stien p� kryss og tvers. En jevn bredere sti f�rte rett frem og over �sen, og kom frem ved kirkeg�rden som omrammet stedets vakre kirke. En sti f�rte ogs� fra bryggen langs �sen ned til en liten �pning mot sj�en hvor fabrikeieren og hans familie hadde sitt private badehus. Fra badehuset gikk igjen en sti nordover med brygge�sen p� venstre og en st�rre �s �Sandvik�sen� p� h�ire side. Denne st�tte oppe ved kirkeg�rden sammen med den sti som fra bryggen f�rte direkte over �sen.

Kirken var annekskirke til Svelviks � og Str�mmens prestegjeld, men var oppf�rt privat av fabrikkeieren. Den var holdt i samme farvetoner som alle hans andre bygninger � helt hvitt.

Kirkeg�rden var anlagt samtidig som kirken blev bygget antagelig i 1894. Det hele anlegg var s�ledes i min tidlige barndom helt nytt.

Forbi kirken med kirkeg�rden f�rte en vei som til venstre gikk langs den opdyrkede innlandsmark ned mod Bergerbukten ved bryggeveien. Tilh�ire gikk den gjennom tett l�vskog forbi Berger g�rds forpakterbolig og st�tte litt lenger oppe sammen med veien som f�rte til Svelvik by.

Bryggeveien var efter v�r tids begrep meget primitiv � humpet og stenet, men var dog ikke s� lite av en attraksjon. Der den fra dampskipsbryggen slynget sig innover langs bukten gjorde den tjeneste som en slags strandpromenade. Fra de tidlige v�rdager og utover blev den meget benyttet som spaservei b�de av ung og gammel, men dog s�rlig om l�rdagskveldene i forbindelse med ungdommens danseaftener p� bryggen.

Der hvor Bryggeveien og Kirkeveien m�ttes l�p Bergerelven ut i Bergerbukten. Herfra innover mot fabrikken fulgte veien elven. Ved elvebredden vokste det alltid om sommeren et frodig l�vkratt som dannet en slags hekk mellem elven og veien. En smal sandtange strakte sig ut p� den annen side og dannet en halv�y mot overgangen til bukten, som her gikk lenger inn ca 200 meter. Bergerbukten selv hadde en vakker avrundet form og inn i bunnen l� den vakre smilende husrekke.

Her ved Bergerelvens utl�p l� tilh�ire for veien Berger g�rds jorder og innmark. Berger g�rd som i almindelighet blev kaldt �Jebseg�rden� var bortforpaktet av fabrikkeieren til en agronom fra S�nder-Jylland som hette Godt. G�rden selv blev bebodd av fabrikeieren og hans familie og l� i ensom majestet oppe p� et h�idedrag med en av de store �ser i bakgrunnen. Forpakterg�rden l� et stykke til h�ire for denne og n�rmere kirken.

Der hvor bryggeveien svingte inn til fabriken blev den opdyrkede jordvei avbrudt av en fremspringende jordvoll. Nede ved veien begrensedes den av det allestedsn�rv�rende vidjekratt og oppe p� toppen l� en av funktion�renes boliger. Jordvollen dannet en skr�ning nedover mot veien og utgjorde et vakkert haveanlegg. Bak denne funkton�rbolig l� en annen av samme slag, hvor bare taket var synlig fra veien. Lengere fremme f�rte det en smal stig opp til disse husene. Ovenfor husene videt denne stigen sig ut og fortsatte som all� opp til �Jebseg�rden�, hvor den fikk forbindelse med veien som f�rte fra kirken til Fossekleven langs �sene. Nede i dalene til venstre for denne all� delvis skjult av den frodige l�vskog l� �Berger Fabriker� eller �den nedre fabriken� som den gjerne blev kaldt.

III

Lidt ovenfor det punkt hvor Bergerelven ved Bryggeveien falt ut i Bergerbukten f�rte det en liten bro til venstre over elven. Denne bro blev kaldt �K�lhagebrua�. Navnet hadde den antagelig f�tt fordi det som regel blev dyrket k�l p� den del av g�rdens innmark som l� ved dette hj�rnet. Broen fortsatte i en smal men ganske pen spaservei. Straks ti venstre her l� �Parken�. Noen park i egentlig forstand var det jo ikke. Det var n�rmest en furulund med bl�t og sandig jordbunn, men i en viss forstand var det ganske vakkert her om sommeren. Det var fabrikkstedets samlingsplass ved festlige leiligheter. P� s�rskilte festdager s� som 17de mai og St. Hans og andre festlige anledninger som kunde indtreffe var det ofte store tilstellninger av forskjellige slag svarende til stedets st�rrelse og evne.

Bortenfor �Parken� tok bebyggelsen sin begynnelse. Det f�rste hus i den vakkre strandrekke var lutheranernes forsamlingslokale, almindelig kaldt �Bedehuset�. S� kom stedets sykehus, hvorefter rekken fortsatte med private beboelseshus. Midt i husrekken br�t veien av til venstre og fortsatte p� den andre siden av bebyggelsen ned mod stranden. Det sidste huset i rekken var atter et forsamlingslokale � Kristi menighets lokale som senere fikk navnet �Betania�.

Det sidste hus i strandrekken dannet overgangen fra �by� til �land�. Her l� en vakker gressbevokst litt ujevn slette. Mellem stranden og sletten gikk gran- og l�vskog i ett innimellem fremspringende fjellknatter og dannet et h�idedrag opover �sen. Det var �Blinnesandssletten� og �Blinnesands�sen�. En liten fotsti slynget sig utover mot �Blinnesandsodden� � en vakker og velformet svabergsodde, lysvasket og ren efter �rhundreders p�landsvind.

Ved �Bedehuset� gikk det en vei opp fra stranden til �Nedre boliane�. Det var de f�rnevnte to rekker med hvitmalte hus som i stedets jargon blev kaldt slik. Husrekkene dannet to gater, �vre og nedre gate som l� i terrasser � et vakkert syn fra sj�en. Det var stedets f�rste arbeiderboliger, men med unntagelse av at de alle var ensartet var det intet som ga tilkjenne at det nettopp var bolig for arbeidere. B�de hva stil og utstyr angikk stod de fullt p� h�ide med hvilken som helst privatbolig. De var enkelt men rummelig bygget og foran hvert hus l� det en have. Veien som fra stranden f�rte opp til disse boliger dannet i sin �verste del en liten bakke. Tilvenstre for denne l�p en dalsenkning. Over denne f�rte en trebro som igjen forbandt det egentlige Berger med �H�vet�, en slags forstadsbebyggelse til selve stedet. Til h�ire for denne bro f�rte en sti opover som forbandt �vre og nedre gate. Denne sti videt sig lengere opp ut til stedets skolehus.

Midt i den �nedre gate� l� �vaskerhuset� og for enden av gaten l� en lav avlang murstensbygning. Her hadde �Berger Handelsforening� sin forretning med tilh�rende bakeri. Herfra f�rte en vei p� skr� til venstre opp til ��vre gate�. �Nedre gate� fortsatte som en vei nedover i en bakke og fikk her forbindelse med �Bryggeveien� til h�ire og �Fabrikkveien� til venstre. En tredie vei f�rte her til venstre opp til �Fossekleven fabrikker�.

Denne sidstnevnte vei slynget sig langs en bakkeskr�ning oppover. Tilh�ire, ved foten av denne skr�ning l� �Berger fabrikker� i dalsenkningen. Selve veien og fabriken l� selv i de lyseste sommerdager i dyp dunkelhet p� grunn av den tettvoksende l�vskog.

P� toppen av bakken l�p parallelt med kj�reveien en liten gangsti som igjen hadde et furubekledt �sparti til venstre. Veiene l�p sammen lengre opp og avl�stes av et lite vann, �Nedre dammen� som dannet grensen mellem ��vre� og �nedre� fabriker som fabrikene av stedets befolkning blev kaldt.

Her begynte bebyggelsen i Fossekleven med et lite vognskjul. Og fortsatte siden til venstre terasseformig opover langs det f�rnevnte �sparti mens veien slynget sig smidig og i siksakk mellem husene opover. Tilvenstre for �nedre dammen� men tilh�ire for den �vrige bebyggelse l� den ��vre fabriken� som en borg og speilet sig i vannflaten. En gangsti f�rte langs dambredden inn til fabriken og fra denne igjen f�rte tretrapp opp til bebyggelsen i kleven. Tilh�ire gikk ogs� en sti langs dammen som f�rte inn til fabriken fra den andre siden. Og lenger frem gikk en kj�revei forbi en vakker liten murstensbyning � stedets musikkpaviljong � frem til hovedveien mellem Svelvik og Sande.

Denne veien som st�tte sammen med veien til kirken et stykke bortenfor �Jebseg�rden� gikk her en del fobi stupbratte �ser. Fulgte man veien til h�ire kom man snart forbi en �Jebseg�rd nr. 2�, hvor fabrikeierens yngre bror bodde. Han blev som regel kaldt J�rg Jebsen. Rett frem l� en av bestyrernes boliger � en lys bugning i vakker villastil � midt i en fjellkl�ft. Tilvenstre var veien uthugget i selve fjellet. Rett nedenfor l� �nedre dammen� med fabriken og tversover kl�ften hevet �Fosseklevens boligbebyggelse sig amfiteatralsk opover o dannet et malerisk skue. Herfra var en vakker utsikt over Bergerbukten og Hurumlandet og videre Oslofjorden utover mot F�rder.

Ved � fortsette denne vei kom man til Berger bro. Her gikk skillet mellem Str�mm og Sande herreder. Fjellet slutter her men til h�ire gikk en bakke opp med bebyggelsen �Thorbj�rnshaugen� som dannet det �verste ledd i ��vre boliane� og samtidig i den samtlige bebyggelse av arbeiderboliger p� stedet. Husene hevet sig fra veien, det ene over det annet og stod ikke tilbake for den �vrige bebyggelse med hensyn til malerisk virkning. De �verste hus var muret inn i selve fjellgrunnen og bakenfor disse l� �sen �Glanen� med en vakker skog av v�rbitt fjellfuru.

Nedenfor �Thorbj�rnshaugen� l� ��vre dammen� og den f�rnevnte bro gikk over fossestryket som f�rte ned til �Fossekleven fabrikk�. Isen pleiet � ligge her om vinteren men da vannet jo som rimelig var i stadig bevegelse var det allerede i min barndom p� denne vannflate utspilt tragedier. Dammen l� forresten stygt til s� den selv om sommeren kunde v�re farlig for sm�barn.

Tilvenstre fra Berger bro f�rte en litt ujevn bakkete vei opp gjennom bebyggelsen �Dyrdal�. Dyrdal l� i Sande og var oprindelig navnet p� en g�rdeiendom, som strakte sig fra den nuv�rende herredsgrense vestover og nedover mot sj�en. Nu var den utstykket i flere eiendommer, men det sted hvor hovedg�rden hadde st�tt beholdt det oprindelige navnet. Hele eiendommen hadde i sin tid lagt innenfor Str�mms herredsgrenser. Dyrdal dannet Bergerbebyggelsens h�idepunkt og gikk her nesten i h�ide med fjellet �B�rjern�. To fjellstier eller �kast� f�rte her ned til henholdsvis �nedre boliane� og skolehuset. Fra h�idepunktet her var utsikten omtrent den samme som fra veistykket under �Thorbj�rnshaugen� men st�rre og mer omfattende.

Tilh�ire fra Berger bro f�rte en smal gangsti langs dambredden og videre opover mot Bergersetra og Blinnevannet. Traktene opover her var utelukkende utmark og skogsbeiter for b�ndenes kuer og hester. Her fantes ingen bebyggelse, men traktene blev benyttet som utfartssted for Berger befolkning om helligdagene. Fra Blinnevannet kom vassdraget som drev fabrikene.

P� Dyrdal l� stedets post�pneri og et par landhandlerier og sm�butiker.

Tilbake st�r nu � beskrive �Hovet� og �B�rjern�: Som ovenfor nevnt f�rte en liten trebro til venstre for nedre gate i �Nedre boliane� og over til �Hovet�.Her l� f�rst til venstre et gammelt hus � det sidste p� skansen efter industriens inntog. �deg�rden het stedet �et ukjent navn i fortegnelsen over norske g�rd � og stedsnavn. Stedet hadde f�r v�ret husmandsplass under Berger g�rd. Nu var det et litet bruk med et par kuer og en �tte a ti m�l innmak. Det beboddes av tre gamle s�strer som foruten dette vesle g�rdsbrukdrev med vask og strykning � vistnok det eneste i sitt slags p� stedet. Tilh�ire for veien - lidt lenger fremme l� to vakre hus i sveitserstil med ark og alkove og annet tilbeh�r. De dannet bindeleddet mellem den egentlige Bergerbebyggelse og �Hovet�. Straks bortenfor l� atter grensen mellem d to herreder. S� fulgte bebyggelsen slag i slag og den smale og knudrete vei gikk over i en slags gate med hus p� begge sider. S� kom det en tverrbratt dalsenkning � s� atter et hus for sig selv � �deg�rdbr�tan. S� fulgte en steil bakke som kulminerte i omgivelsens h�idepunkt �Hovsh�iden�. Derfra f�rte en jevn vei over et jorde frem til g�rden �Hovet�. Tilh�ire l� stadig den samme dype dalsenkning. Man pleide � skille mellem �vre og nedre �H�vet�. Det f�rste var benevnelsen for selve g�rdsbruket � det annet for den nedenfor liggende bebyggelse,

Bebyggelsen her l� som en krans omkring syd�stsiden av �B�rjern�. Dette eiendommelige fjellparti l� forankret i trakten som en klippe i havet. Fjellet var ca 500 meter h�it. Navnet skall vel egentlig h� v�rt �Borgen� og det l� der da ogs� som typisk borg eller festning midt i landskapet. Men stadig i min bevissthet og i folkemunde ellers blev fjellet kaldt �B�rjern� og det f�r det ogs� hete her i min beskrivelse. Fjellet l� der i ensom majestet. Det l� jo fjell og �ser rund omkring � trakten var jo rik p� fjell, men det var ingen direkte forbindelse over til de andre fjellpartier. Enkelte steder hevet �B�rjern� sig terasseformig helt til tops, andre steder - s�ledes omkring bebyggelsen ved �H�vet� var det steilt, bratt og utilgjengelig.

�B�rjern� var et meget s�kt utfartssted for Bergers befolkning. Med lidt besv�r kunde den bestiges nesten hvorsomhelst. Fra Dyrdal gikk veien forbi �vre og nedre �kast� langs �sryggen mellem begge boligpartiene og f�rte rett opp p� fjellet. ��vre kastet� f�rte her ned til skolehuset og dannet ellers skille mellem dette �sparti og �B�rjern�. Her f�rte en jevn slette som en bro rett over og inn i �sen.

Det var dog bare her ved Bergers h�ieste punkt at adkomsten til fjellet var s� lett tilgjengelig. P� de andre steder krevdes det mer akrobatiske �velser. Men var man f�rst kommet opp p� toppen, s� var her ogs� en herlig utsikt.

Det egentlige Berger kunde sammenfattes i f�lgende navn og stedsfortegnelser: Stranden, H�vet, Nedre boliane, Fossekleven, Thorbj�rnshaugen, �vre boliane og Dyrdal. Hovet, en del av stranden og Dyrdal l� i Sande Herred. Som en radius omkring l� andre steder som trafikkmessig sognet til stedet, deriblandt Bj�rnebr�ten i Sande.

IV

Adgangen til barndomshjemmet i Leina kunde n�s fra flere av disse steder. Den eldste og sandsynligvis mest brukte vei har antagelig v�rt veien fra stranden forbi Blinnesandssletten og odden. Det var ogs� den vei som min far likte bedst, likesom det var den eneste vei som de fleste av Bergers befolkning tok n�r de skulde dit. Den fulgte jo sj�veien og var s�ledes lettest � finne frem ved.

Veien helt frem ut til Blinnesandsodden er det vel f� og da n�rmest naturelskende ungdom som har fulgt, men fra sletten straks bortenfor �Kristi menighets� lokale gikk en benvei tversover det lave �sparti som mellem odden og �Leina�sen� her dannet en liten avsats. Veien forbi Blinnesandsodden hadde sin store charme, men dette var jo en snarvei og i mange tilfeller � foretrekke.

Veiene m�ttes nede ved stranden og sj�en igjen og her l� det en sandholdig slette som efterhvert var bedekket med frodig mastefuru. Denne furuskog var allerede i mine tidlige barne�r vokset s� tett at det ofte bare var sp�rsm�l om en meter mellem stammene. Oppe fra �sen som veien f�rte nedad blinket sj�en frem mellem de unge trestammer. Sletten med skogen l� som et plat� over stranden og skr�dde brett av mot denne. Stranden selv besto av runde stener av st�rrelse som et middelstort eple. N�rmere odden gikk det over til fin l�s sand.

Et stykke lengere vest gikk stien langs �sen med stranden p� venstre h�nd skilt ved siljukratt og andre plantevekster. Her l� den ene av de to�leiner� som stedet var opkaldt efter � �Oterleina�. Her hadde i sin tid v�ret tilholdssted for oter � derav navnet- men i min barndom forekom det ikke lenger. Stien gikk gjennom tett l�v og n�leskog ca tre minutters vei. Da �pnet de sig ut mot stranden igjen. Stien var som skogstier flest, men s� ujevn og knudret som vell mulig.

Der som skogstien atter m�ttes med stranden gikk fjellet steilt ned bare avbrudt av enkelte utilgjengelige avsatser i fjellsiden dekket av furu og bjeketr�r. En smal revne delte to �spartier tvert over og her hendte at vi som barn v�get oss til � klyve opp, men det s� riktignok halsbrekkende ut.

S� rundet veien et par fremspringende klippestykker, fortsatte over en odde � �Leinaodden� � og en liten oreskog som dannet den sydlige grense for l�kken til huset som tjente som mitt barndomshjem.

En annen vei f�rte langs Blinnesandsodden tilh�ire langs gjerdet ved den oppdyrkede mark og ved Blinnesands�sen til venstre. Den passerte her stedet hvor �Oterleina� skar gjennom �spartiene ned til sj�en og fortsatte videre oppover. Fra veiens h�idepunkt ved �deg�rdsbr�tan var det en vakker utsikt fra Hovsh�iden innover Drammensfjorden med �Knivsfjell� og Svelvikstr�mmen, og Holmsbo. Lidt ovenfor Hovsh�iden fortsatte veien til venstre for �sen nedover mot �Leinahjemmet�. Den passerte et myrlende p� H�vets havnehage og senket sig efterhvert nedover �Leina�sen� med et fall p� 25 � 30 grader.

En tredie vei f�rte forbi H�vet og B�rjerns sydside og gikk s� over nabog�rden �Sandvikens� havn. Her fortsatte den som bygdevei nedover til �Sandviken� mens veien til Leina tok av til venstre ned gjennem skogen efter � ha passert �Nyl�nde� en vakker slette hvor skogen var uthugget noen �r i forveien. Veien gikk et par minutter gjennem tett granskog og �pnet sig s� utover et kast, �Kleven�. S� fortsatte stien nedover mot stranden, hvor husene l� � til �Leinahjemmet�.

Der var denne sistnevnte vei som vistnokk blev mest benyttet i min barndom. Den blev kaldt �den �vre veien�, eller rett og slett for �Kleven�. Den var den lengste men den best fremkommelige. De andre veiene kaldtes �Strandveien� og �Myraveien�

Det f�rte ogs� en smal vei over jordet lidt ovenfor �Hovsh�iden� og den fortsatte i �Myraveien� nedover mot Leina.

Ved Hovet slutter den egentlige Bergerbebyggelsen fra sydsiden.

Veien som f�rte forbi �vre Hovet eller Hovsg�rden dannet ett av de vakreste partier i Berger og omegn. Selve g�rden l� tett ved foten av �B�rjern� og var en av de gamle �rverdige g�rder fra begynnelsen av det 19nde �rhundre. Den lignet et lite herres�te der den l� ved foten av fjellet og ellers omgitt av kastanje og l�nnetr�r. Veien som f�rte forbi haven dannet ogs� en kastanjealle�. Til venstre markerte ett gammelt mosegrodd stengjerde skille mellem denne alle� og g�rdens uthavn.

P� grunn av de mange gamle tr�r med sitt l�vheng l� tunet selv p� lyse sommerdager i dypeste skygge. Her oppe ved Hovet var det utsikt til to sider, i �st mot R�dtangen og Hurumlandet og i vest mot Bjerk�ya, Sandesognsfjorden og Holmestrand..

P� veien nedover mot vest kommer man forbi skillet mellem Hovets og Sandvikens eiendommer. Her i dele l� det f�r omtalte �Nyl�nde�. Tilvenstre l� da Hovs�sen og til h�ire fremdeles B�rjern. Her begynte Sandvikens innmark. Veien forsatte s� p� venstre side av denne og fulgte jordenes heldningsgrad nedover mot Sandviksg�rden, og Sandviksbukten med B�rjern stadig p� h�ire side.

Utenfor Sandviksbukten rett i synskretsen hadde man s� innl�pet til Sandesognsfjorden. Nede ved Sandvikens g�rd f�rte en fjerde vei til barndomshjemmet langs stranden , til Leina-stranda fra motsatt retning enn de �vrige beskrevne veimuligheter. Denne vei blev dog kun benyttet i forbindelse med Berger n�r man fra Dyrdal og Thorbj�rnshaugen kommer veien vestenfor B�rjern, en slags rundtur rundt det hele omr�de som er innbefattet av min barndoms n�re omgivelser.

Langs �B�rjern� gikk det fra �Hovsg�rden� en sti gjennom underskogen lang hele fjellet p� syd og �stsiden helt frem til �Dyrdal�. Fra veien som f�rte fra �Hovet� og ned til �Sandviken�var det en liten bakkekneik. Her f�rte en vei inn i underskogen og st�tte sammen med veien langs �B�rjern�. Litt nedenfor ved foten av denne bakke l� en liten grass- slette begrenset av et nesten ugjennemtrengelig l�vkratt. Ett vakkert mosegrodd �sparti stakk frem som en halv�y lengere nede og dannet front mot �Sandviksg�rdens� l�vebygning. Veien delte sig her. Den ene gikk til h�ire, rundet nevnte �sparti og fortsatte forbi g�rden �Holtan�. Den annen gikk rett frem tvers over �Sandviksg�rdens� tun og ned til stranden. Veien til h�ire som gikk forbi �Holtan� fortsatte langs �B�rjerns� vestside opover til �Dyrdal�. N�r man fra denne kant gikk fra �Sandviken� til �Dyrdal� eller omvendt benyttet man vekselvis denne vei eller stien gjennem underskogen. Begge disse fremkomstveiene gikk gjennem sterkt kupert terreng.

B�de �Sandviken� og �Hovet� h�rte med til det opprindelige, men senere opstykkede �Dyrdal�.

G�rden �Sandviken� l� helt nede ved stranden. Havemuren var murt opp nesten direkte fra sj�en og ved flo gikk vannet helt opp her. Haven selv l� vakkert til ut mot bukten. G�rden har vel hatt sitt navn fra den sandholdige sj�bunn. Fjorden her dannet et basseng med en tilsvarende bukt �Sandviksbukten�. I buktens ene ende l� �Sandviksbrygga�, hvor �Hovets� og �Sandvikens� bunngarnsprammer l� fort�iet sammen med b�tene til de andre leilighetsfiskere som bodde p� stedet.

Fra �Sandviksg�rdens� tun f�rte en vei opp til en bygning som ogs� h�rte til eiendommen, men som i min barndom blev utleiet til et par familier. Denne vei fortsatte langs bakkedraget opover til �Holtan�. Til venstre l� her en dyp dalsenkning ved overgangen til en �srygg som strakte sig fra sj�en og fikk forbindelse med d store �sene innover viddene. Fra den f�romtalte bygning som senere blev f�der�dshus f�rte en liten gangsti gjennem dalsenkningen og passerte p� sin vei ned motstranden en liten stue � det enste beboelseshus foruten selve �Sandviksg�rden� som vendte ut mot bukten.

Foran dette huset l� en vakker grass- slette som efterhvert senket sig nedover mot stranden. Fra tunet p� �Sandvikens� eiendom gikk veien forbi her og fortsatte i en liten bratt klev som delte �Sandviks�sen� og �Klippen� � fjellpartiets styrning ut mot sj�en. Her gikk grensen mellem stranden og skogen og passerte �Hagasand� � et vakkert nybygg ut mot vannet � p� sin gang mot de i min tidlige barndom ukjente trakter.

V

Det som her er beskrevet er de trakter som jeg i min barndom har noen klar forestilling om, men har nu tilbake � beskrive selve barndomshjemmet � boplassen �Leina�, selve huset med omgivelser og det vakkre utsynet fra denne jordens kj�reste plett.

Leina-odden danner det ytterste punkt av den halv�y som ligger mellem Drammensfjorden og Sandesognsfjorden. Stedet er lett synlig fra hvilken som helst punkt i dette fjordbasseng som ligger sammentrengt mellom de fire fylker, utsatt for vekslende v�r og vindforhold.

�Friskt og kj�lig under sommerens solgangsbris, lunt og varmt i de solrike efter�rsdager, v�rh�rdt og uhyggelig under h�ststormenes p�landsvind, og jernh�rdt inneklemt mellom sj�r�yk og drivis i vinterens barske og fuktige klima�.

Veien fra �Sandviken� til �Leina� f�rte over svaberget og videre gjennem l�vskog av or, l�nn og selje frem til �Leina-odden�, hvor de 2 hus l� som utgjorde bebyggelsen Den siste del av veien frem til v�rt hus gikk langs naboeiendommens gjerde med stranden p� venstre side. Naboens hus l� midt i l�kken med jord p� alle sider mens v�rt hus l� i det ene hj�rnet av jordveien med den ene vegg � solskinnsveggen � ut mot havnehagen, i dette tilfelle v�r leke- og tumleplass. Like nedenfor naboeiendommen l� den felles br�nn, Begge eiendommenes jordhei var forpaktningsjord, for hvilket det blev betalt en �rlig avgift av kr. 25. -.

Det egentlige Leina het �Handske-Leina� i motsetning til �Oterleina� som l� lidt lengere i �st p� �Hovets� eiendom. Benevnelsen �Handske-Leina� kom av den rett utenfor liggende fiskerbanke som efter sigende hadde form av en handske. I min barndom o senere blev stedet dog benevnt bare �Leina�. Fiskerbanken utenfor blev kaldt �Handsken�. Ordet �Lein� betyr vel egentlig en stig eller vei mellem to �ser og navnet var for s� vidt b�de godt og treffende.

�sen tilh�ire fra sj�en fulgte stigen oppover fra �Leina�, passerte �Kleiva�, �Nyl�nde� og havnehagen ved �H�vet�, fortsatte s� forbi �Myra�, dannet vest for denne et h�iere utsiktspunkt, gikk videre langs veien mot �Blinnesand� og grenset i vest mot �Oterleina� ned mot sj�en. �Oterleina som mer ligner en kl�ft mellem to �ser hadde �Blinnesands�sen� p� den ene siden og �stre �Lein�s� p� den annen. Her senket �sen sig let ned mot stranden og var lett � bestige men lengere mot vest var den som tidligere nevnt mer steil. Veien gikk her langs stranden og var knapt farbar under flodtid.

Denne �s var ikke s� meget kjent av oss barn under min oppveksttid, men nokk et yndet utfartssted for Bergers ungdom. Det var jo om sommeren en del bl�b�r p� denne �sen, s� det hendte at vi tok noen streiftog ditopp i den anledning. Senere da vi blev st�rre forekom det dog jevnt at vi fra veien langs strandensom fra tidligere �r var et yndet lekeomr�de tok turer opp i �sen. Grensene mellem �Hovets og Sandvikens�eiendommer foruten �Kristen Dyrdals� eiendommer gikk tversover denne �s og var hele veien markert med vekselvis sten og plankegjerde.

Den vestlige �s fulgte skogveien til henimot �Sandvikens� innmark et stykke nedenfor �Nyl�nde�. Mellem stien og �sen l� her tett granskog ovenfor �Kleiva�. Denne skog er senere hugget ned. �sen fulgte s� jordveien nedover mot sj�en. Mellem �sen og jordet l�p en ganske smal stig � en slags kuvei som fortsatte videre nedover og rundet �sen skarpt til venstre lenger nede. Mellem �sen og strandveien som f�rte fra �Sandviken� hjem til �Leina� l� det et bakkedrag som fortsatte i en stenur. Adkomsten til �sen fra denne side var p� grunn av denne stenur nokks� vanskelig. I det hele tatt var denne �s lei � bestige fra alle kanter i det store stenansamlinger l� som en krans rundt omkring. Disse stener var dessuten av skarpere slaget. Det forhindret dog ikke at vi barn nesten daglig vanket her oppe.

Denne �sen h�rer til mine barndoms festligste minder. Hva ofte husker jeg ikke hvordan jeg med mine eldre s�skende antagelig helt fra 3 � 4 �rsalderen kjempet meg gjennem de spisse stenene p� sydsiden og opp til det n�rmest liggende plat�. Helt i syd hadde �sen form av et svakt hellende bakkedrag og allerede tidlig i mars l� denne �shellingen i solglansen �pen for solbad og all annen herlighet. Ved naboeiendommen dannet fjellet her en klippe som grenset opp til hagen. Fra begge disse �ser var det en prektig utsikt, ikke bare ut mot fjorden men ogs� innover land for s� vidt som ikke utsikten stengtes ved �ser og bakkedrag. Det var dog ikke mange steder hvor man fikk utsikt over begge deler samtidig. Men n�r vi p� en solvarm sommers�ndag hadde kl�vet opp i �sen og funnet frem til et s�dant utsiktspunkt kunde man f�lge begivenhetenes gang til alle sider. Slik luksus som kikkert vidste vi ikke den gang hvad var, men en s�dan tingest vilde selvf�lgelig ha for�ket interessen.

�Leina hadde allerede lenge v�ret kjent for sin vakre beliggenhet. Men til gjengjeld l� det i sakens natur at det var et meget v�rh�rdt sted. I lange tider hadde det st�tt to hus der, men havn fantes ikke. Til n�d kunde man legge b�tene i peler om sommeren, men om vinteren var dette umulig da hele stasen gikk p� land i den f�rste p�lands-storm. Hertil kom at Svelvikstr�mmen gikk sterkt ut her, s� fjorden l� aldrig helt i ro, selv ikke under havblikk.�

�Isen la sig da heller aldrig utenfor Leinaodden, enn ikke p� de h�rdeste frostdager n�r isen ellers l� overalt. Den gikk ut fra land 8 a 10 meter og s� var det ellers �pent vann. Det er blitt fortalt at isen hadde lagt her i februar 1893, den strengeste temperaturm�ned i mands minne i disse trakter, men at den snart var g�tt opp igjen�.

VI

�Mitt f�rste vindu ut mot verden blev det perspektiv som �pner sig for �iet ved utsynet fra bakkene ved Leina. Da Leinaodden var synlig fra alle kanter i fjordbassenget blev utsynet derefter. Den f�rste utsikt har jeg vel hatt fra husets kj�kkenvindu som vendte mot �st og her dukket da frem bak svaberget og oretreskogen som l� nede ved stranden, Hurumlandet med Holtnes og R�dtangen. Senere n�r utsynspunktet blev flyttet utend�rs blev ogs� utsynet videre og det panorama som bredte sig ut for ens blikk n�r man en sommerdag satt ute p� bakken eller fjellet var det sterkt nokk til � sette barnefantasien i sving.�

�Fra �st bak den �stre odden kom Hurumlandet stigende frem. Man fikk se et glimt av Holtnesst�a nede ved stranden og oppe i landet l� g�rden Holtnes lett synlig med sin hvitmalte fasade ut mot fjorden. Lengre ute l� det allerede den gang ber�mte sommerlandsted R�dtangen. Landet senket sig her s� husenes konturer tr�dte sterkt frem i solglansen�.

�I solglansen, - ja! R�dtangen med �Nebba� og det lengre ute liggende �Solfjell� l� alltid i solskinnsv�r badet i sol.�

�Solfjell� bar vistnokk sitt navn med rette. Fra morgen til kveld skinte solen her. Det dannet Hurumlandets ytterste fastlandspunkt. �Nebba `s hvite svaberg viste en ypperlig kontrast mot det bakenforliggende m�rke fjellparti som mer hadde kalk og skiferstens dystre gr� farge. Ytterst mot odden l� det en villa ogs� kaldt �Solfjell� hvis skifertak alltid ga gjenskinn av solen. En liten holme med to furutr�r l� ute i vannet noen meter fra odden. Fra Leina s� det ut som om alt var sammenhengende land.�

�I min senere barndom blev det ved �Nebba� oppf�rt en t�keklokke, en meget p�krevet foranstaltning i dette vanskelige innl�p til Drammensfjorden.�

�Losen bodde i R�dtangen og n�r de store b�tene kom utenfor og skulle inn fjorden forbant vi alltid disse steder med det gjennombringende ul fra disse n�r de praiet losen for hjelp for innseilingen til Drammen.

Bak Solfjell s� vi Vestbylandet og Jel�y, som p� grunn av avstanden smeltet sammen til et hele. P� det frodige Jel�y kunde det tydelig ses de oppdyrkede marker og p� de klare solsommerdage tr�dte svabergene p� Jel�y og det innenfor liggende �Guldholmen� sterkt frem i lysskj�ret. P� klarv�r kom ogs� Ons�ylandet frem innen synsvidden.�

�P� h�st og vinterdage skiftet billedet karakter, men da var det Guldholmen Fyr som minnet oss om landet der ute.�

�Innenfor, midt mellom �Solfjell� og �ster�y-odden l� som en m�rkere fremtoning �M�len�, Buskerud fylkes ytterste forpost. Det var v�r barndoms �Terra Incognito�, mystisk og ubeboelig. Intet tegn til oppdyrket land, eller beboelseshus lyste en i m�te fra denne gr� og dystre �ya. Min far pleide � fortelle at det bodde en mann p� �M�len� men jeg tenkte at den mannen m�tte ha det nokks� trist.�

�Mellom �M�len� og �ster�y-odden kunde man skimte en liten avrundet mellembl� fremtoning. Det var �Bastt�y� hvor det allerede den gang var hjem for vanartede gutter. �Bastt�y� hadde f�tt den dystre klang som tilkjennega hva stedet var og jeg husker at jeg alltid satte det i forbindelse med slemme gutter som ofte pleide � plage mig p� skoleveien og andre steder.�

�Til venstre for �Bastt�y� s� man ogs� Larkollens avrundede kuppel.�

�S� kom �ster�y og L�v�y. P� grunn av avstanden var det kun i klart, skarpt v�r for eks. n�r luften var renset efter regn at man kunde skille mellom de to �yer. Innl�pet til Horten kunde man selvf�lgelig ikke se, men �senes konturer tr�dte da skarpt frem hver for sig. P� L�v�y hevet sig en h�iere fjellformasjon som kaldes �Tyveberget�.

�Deretter kom Borrelandet som med �Falkenstein� senker sig ned mot �Tyveberget�. Bakenfor s� man noen sm� hvite prikker, det var husene p� �Keisermark�, forstadsbebyggelsen ved Horten.

�Straks innenfor �Falkenstein� m�tte �iet �Lang�ya�, hvis s�ndre odde tegnet sig skarpt mot det bakenfor liggende �Borre�. Som en lang m�rk orm strakte den sig innover i fjordbassenget langs det bakenfor liggende V�le i Vestfold. Lang�ya var jevnt lav. Her var ingen �ser, bare sten- og skiferfjell langs stranden. Lang�yas historie er s� allment kjendt at det er un�dvendig � beskrive den. Jeg skal kun f� bemerke at den i v�re tidligere �r var v�r lengslers m�l som barn. Dette m�l blev senere ofte realisert.

�Bak nordre lang�yodde l� �Snekkestad� i V�le. S� dukker �Mul�sen� frem. I klart v�r kunde man her tydelig skimte en liten vik som l�p innover mot �Bleikvollen�, hvor senere Holmestrands Melkefabrikker blev anlagt. Oppe i terrenget ovenfor �Bleikvollen� gikk �Grevskapsbanen�, jernbanen mellom Drammen og Larvik. Det var min barndoms f�rste inntrykk av jernbanen og det var ogs� det eneste sted, hvor jeg i min barndom fikk se den. Den �penbarte sig ved r�yken fra lokomotivet og var vi tilstrekkelig lydh�re kunde vi ogs� h�re n�r det pep. Toget forsvant i en tunnel i �Mul�sen� og n�r det kom ut fra tunnelen igjen var det ikke lengre synlig fra Leina.�

�Innenfor �Bleikvollen� fikk vi se den s�ndre delen av Holmestrand med �Dunkebekk�. Den nordlige og st�rste delen av byen var det skjult av den fremspringende Bjerk�yodde. Det mest fremtredende trekk i dette bybillede som det tok sig ut fra Leina var den nylig oppf�rte �Tordenskjoldske folkeskole, Seminariet og D�veskolen�. Disse bygninger ruvet sterkt og i min tidligste bevissthet var det spesielt skolebygningen som jeg forbant med navnet Holmestrand likesom det gjerne ogs� var tilfeldig med all annen bebyggelse som var synlig fra barndomshjemmet, at det blev den mest ruvende bygning som jeg forbandt med stedets navn.

�I likhet med byen l� ogs� Holmestrandsskj�rene og et par andre sm��yer skjult bak Bjerk�ya, mens Bjerk�ya selv var synlig i nesten hele sin lengde. Selve odden formet sig tydelig avrunnet mot Holmestrands�sens bakgrunn og dannet sammen med nordre Lang�yodde likesom en part inn til byen. Lidt innenfor odden l� �Glufs�. Navnet h�res uhyggelig ut og hadde vel ogs� lidt med stedets uhygge � gj�re. Stedet her l� da ogs� nesten bestandig i skygge. P� �Glufs� l� det et hus, men bare taket p� dette var synlig fra Leina. Lengre inn begynte den egentlige bebyggelse p� Bjerk�ya som dog var meget sparsom p� denne side av �ya, da husene likesom p� Lang�ya for det meste l� p� solsiden mot Holmestrand.

Hele perspektivet fra venstre til h�yre, fra syd�st til sydvest, kan opresymeres slik: Holtnes, Holtnesst�a, R�dtangen, Nebba, Solfjell, Jel�ya, M�len, Guldholmen, Larkollen, Ons�ylandet, �ster�y, L�v�y, Horten med Keisermark, Falkenstein, Lang�ya, Mul�sen, Bleikvollen, Dunkebekk, Holmestrand, Bjerk�yodden, Glufs og Bjerk�ya - bebyggelsen.

VII

Strandlinjen nedenfor Leina var ikke egentlig noen strand i almindelig betydning, men et konglomerat av oppstykket svaberg, l�se stener av alle mulige slag, l�s og fin sand, singel og sm�sten � alt i broket forvirring. Det var knapt et sted langs hele strandlinjen fra Blinnesand til Sandviken, hvor man kunde legge i land med en b�t uten at man selv i stille v�r m�tte v�re ytterst forsiktig for ikke � f� farkosten �delagt.

Selve l�kken som h�rte til huset, hvor jeg som barn vokste opp var p� ca halvannet m�l. Rundt omkring l�kken l� et stengj�rde, lidt uregelmessig oppbygget. Enkelte steder l� det nesten helt nede og andre steder var det fast, h�it og kompakt som en sammenhengende mur.

Stranden nedenfor l�kken bestod dels av sand dels av steiner.. Men et par meter ute i vannet var det et eneste sammenhengende belte av finkornet sand.

VIII

I hovedhusets nord�stre hj�rne l� kj�kkenet. Man kom inn ved enden av den indre gang. F�r bislaget ble flyttet f�rte d�ren fra kj�kkenet like ut her. Utgangsd�ren fra kj�kkenet l� da ut mot tunet s� d�rene gikk i flukt med hinanden rett inn i kammerset, som blev brukt til sovev�relse. Det eneste vindu i kj�kkenet l� mot �st med utsikt mot Hurumlandet med Holtnes. Senere da bislaget blev flyttet blev ogs� kj�kkend�ren flyttet til siden mot den indre gangen.

I det �stlige hj�rnet stod kj�kkenskapet. Langs den �stre vegg under og ved vinduet gikk kj�kkenbenken med skap i hver ende og bordplate til � sl� opp og ned efter som det passet. Bordplaten tjente da som spisebord n�r den stod oppe. I begyndelsen var dette bordarrangement nokks� primitivt med en enkel l�s st�tte til � sette under bordplaten, men senere da barna vokste opp blev denne ordning lite betryggende s� man gikk over til en forbedring med stabil fast st�tte.

I begge hj�rnene som flankerte kj�kkenbenken var kj�kkenhyllene oppmonteret. I det ene hj�rnet var det innelukket som skap.

P� sydveggen gikk s� d�ren inn til kammerset og her hvor hj�rnet l�p sammen med de andre rum stod kj�kkenovnen. Her gikk den ildfaste mur igjennom og pipen rett opp og ut.

Kammerset blev som regel brukt som sovev�relse. Senere hendte det dog at vi pleide � sove i stuen i sommerm�nedene, hvor det var mer rummelig og luftig. I murhj�rnet av kammerset stod en liten gammeldags etageovn. P� hj�rneveggen mot kj�kkenet hang en flettverks pipehylle og p� langveggen mot �st hang to billeder i oljetrykk. Da jeg var liten var det ingen som visste eller ga oss forklaring p� hvem disse billeder skulle forestille, men jeg har senere kommen p� det rene med at det var keiser og keiserinne av Russland, Alexander og Dagmar.

Mot sydveggen i kammerset l� rummets eneste vindu, hvor vi barn kunde oppfange hele det f�r omtalte panorama og under vinduet langs veggen stod en slagbenk som om natten gjorde tjeneste som seng og om dagen som sitteplass eller for oss sm�barn utsiktsplass ut mot den store verden.

Fra kammerset gikk en d�r ut til stuen, som igjen hadde en d�r ut til �indre gangen�. I stuen var det to vinduer som begge vendte ut mot haven og fjorden. Stuen var �helligdommen�, det fredlyste sted. Her var alt samlet som ikke m�tte frotaneres ved daglig omgang eller bruk. Det lille som mine foreldre hadde av m�bler, blomster, veggbilleder og diverse andre prydgjenstander var samlet her i dette lille rum, som selv om det var husets st�rste dog ikke dekket s� stor grunnflate.

Mellom d�ren fra kammerset og hj�rnet stod en kommode og mellom begge vinduene var plassert en mellomstor konsolspeil uten fotstativ, men st�ttet nedenfra ved et mindre bord. I det andre hj�rnet stod en pidestall, et p� den tid meget benyttet m�bel. Langs veggen som var identisk med solskinnsveggen utenfor stod en sofa og over denne hang et veggur av den gamle typen med glasskasse og lodder. I kroken ved brannmuren stod en etageovn men av finere type enn kammersovnen med innelukkede etager. Det var et gammelt, meget vakkert st�pejernsarbeide utstyrt med figurer og fantastiske skikkelser. Midt p� gulvet stod et rundt bord av den gammeldags typen men uten trinser under benene og over bordet hang hengelampen ned fra taket. Dette praktverk var noe av det vakreste jeg i barndommen kunde forestille mig og dannet toppunktet av alt som jeg ans� for det fornemste innbo.

Stuen var i motsetning til kammerset tapetseret.

Fra �indre gangen� f�rte som f�r nevnt en trapp opp til annen etage eller �kvisten� som det som regel blev kaldt. Her var det innredet et kvistkammers med vindu ut mot bakken. Herfra hadde vi utsikt mot naboeiendommen �Djupeberget� og Bjerk�ya. Den andre siden var i begyndelsen ikke innredet, men var bare m�rkeloft og tjente som oppbevaringssted for alt som vi ellers ikke hadde plass til, skrammel m.m.

Kvistkammerset var ogs� tapetseret men med et annet m�nster enn i stuen nedenfor, I de f�rste �r efter at huset var bygget blev det leiet, senere da barna blev st�rre tok vi det selv i bruk.

Uthusbygningen, bryggerhuset og vedskjulet, var satt opp av t�mmer fra en gammel seterst�l ovenfor Berger. Det vil si, det gjelder kun egentlig bryggerhuset, skjulet var tilbygget senere og hadde bare bordkledning. I bryggerhuset var bakerovn innmuret og foran denne var det peis med ildsted. Omtrent all kj�kkenvirksomhet var om sommeren forlagt hit. Her ble ogs� i den varme tid alle m�ltider inntatt, n�r da ikke bordet ble dekket ute p� g�rdsplassen, noe som ofte fant sted n�r v�ret var godt.

I bryggerhuset var det et vindu av gr�nnlig glass, som vendte ut mot l�kken nordvestside og h�nsehusbakken med granskogen i bakgrunnen.

Til venstre for inngangsd�ren l�p en smal gang mellom ytterveggen og bakerovnen og p� taket av denne siste var det i sommertiden som regel plassert diverse kj�rler og inventar.

Den delen av uthuset som bestod av gamle t�mmerbjelker var ukledd b�de inn � og utvendig. Den senere tilbygde del som vendte ut mot bakken og nabobygningen bestod bare av almindelig bordkledning uten noen t�mmervegg i det hele tatt og med bare jordgulv. Her var vedskjulet med vedlager og huggestabbe og alt annet tilbeh�r. Hit var ogs� som regel henlagt all slags redskap som h�rte til huset. Her var ogs� en h�velbenk og Fars redskapskiste n�r han ikke var hjemmefra p� arbeide. En stige f�rte opp til hjellen som ogs� tjente som himling over bryggerhuset. P� hjellen var det et lite vindu ut til l�kka. I skjulet var det intet vindu, men bare en liten firkantet glugge oppe ved taket, men vi betjente oss som regel av lyset fra inngangsd�ren, der foruten om nettene bare unntagelsesvis holdes igjenlukket.

Vedskjulet ble ofte av oss barn benyttet som leke og tumleplass, is�r p� regnfulde sommerdager.

Olaf avslutter disse beskrivelser med:

Hva her er beskrevet er det som danner rammen om mine barndomsopplevelser. De korte �r, fra jeg som 3-4-�rs gutt begynte � oppdage tilv�relsen til jeg som 14-�ring m�tte reise ut, har ved sin intensitet og rikdom p� inntrykk meislet sig inn i mitt sinn som uforglemmelige minner. De blir ikke svekket med alderen, men f�r stadig skarpere og mer avgrensede konturer.

Nu er det jo meget som er forandret. Men det gikk mange �r som b�de barndomshjemmet og omgivelsene bevarte min barndoms uforanderlige preg.

Omgivelsene har underg�tt de st�rste forandringer men ennu er det noen �srygger og fjellknatter igjen som ligger uber�rt fra min barndom.

F�r jeg g�r videre og renskriver fra �Olafs memoarer�: Ut fra den detaljrikdom i beskrivelser og annet som Olaf ellers �ser ut av, har han ikke nevnt hvordan hans far og mor �t�mmermannen og husjomfruen� kom over boplassen i Leina, men sannsynligvis, enn� mens t�mmermann Jens var engasjert med byggevirksomhet for Jebsen, gikk han s�ndagsturene sammen med sin nystiftede familie ut av bygda, i retning sydvest mot g�rden Sandvigen, forbi Blindsandodden og Blindsand, forbi Oter-Leina og Leinaodden, til Handske-Leina.

Her � mot fjorden l� de flate sj�slipte svaberg, renvasket og fristende � sl� seg ned p�, perfekt til kafferast, til sj�bad og til solbad, etter en hard arbeidsuke. Ute i vannet finkornet sand, den perfekte massasje for slitne f�tter. Ovenfor mot den bratte kleiv, en gresslette, den perfekte lekeplass for barna.

Hjemover kan s�ndagsturen ha g�tt opp den bratte kleiva, forbi H�vet g�rd og nedover igjen til flatbygda, hvor familien hadde bolig i en av fabrikkboligene, i Nedre Gata, de �nedre boliane�.

Det er lett � forestille seg at denne �lein� har v�rt familiens slik rasteplass, inntil t�mmermannen fikk bygslet jordlappen av Sandvigen g�rd, og kunne realisere sine byggeplaner som hadde modnet i takt med en �kt barneflokk.

T�mmermannshjemmet sto ferdig bygd i 1893, og da familien flyttet inn var de 6 medlemmer, mor, far og 4 barn. Etter hvert skulle barneflokken bli tredoblet. Hus og Have er fortsatt i familiens eie, hos en gren av 4. generasjon. I likhet med boligane i Gata p� Berger er ogs� �T�mmermannshjemmet i Leina� innlemmet i Riksantikvarens kartotek over bevaringsverdige faste kulturminner. Det skal vi etterkommere v�re stolte av.

Uavhengig av Olafs beskrivelser av Leina og Leinahusene, alts� f�r jeg hadde lest dem, har jeg selv gjort mine egne, i et fors�k p� poetiske vendinger. Det blir n�rmest � gjenta �Olafs�, men jeg tillater meg det for pussighetens skyld, alts� at de kunne bli s� like. Her min egen:

�Husene i Leina er p� ingen m�te overd�dige, men proporsjonalt velbygde med preg av god sans for form i alle deler. Bolighuset og Bryggerhuset er paralellbygde med en mellomliggende g�rdsplass, og som fremst�r som et skjermet lite tun, med et innhegnet h�nehus noe tilbaketrukket p� den ett og et halvt m�l store eiendommen.

Hovedhuset i en � og en halv etasje best�r av stue og kammers, kj�kken, og gang med en steil trapp til den halve �vre etasje med soverom mot hver gavl-vegg. Bryggerhuset inneholder, foruten i hovedsak � v�re et sommerkj�kken, verkt�yrom, vedskjul og do.

Innganger til begge hus er lagt fra g�rdsplassen, rett over for hverandre. Inngangen til hovedhuset er overbygget som vindfang med hyggelige sitteplasser p� hver side, som en liten veranda.

Rundt den ganske eiendom anla familiefaren en skjerm om sitt �rike�, av l�s-stener til en s�kalt steingard. Mot l�kka utenfor ble oppsatt stakittgjerde med en dobbelhengslet grind. Grinda plasserte han centrisk mot g�rdsplassen, mellom de paralellbygde hus.

Straks p� innsiden av grindporten, cirka 1 meter inntrukket, plantet han 2 l�nnetr�r med innbyrdes avstand som grindstolpene. Sannsynlig symbolikk er: Den ene familiestamme han selv, den annen stamme hans hustru Sofie.

Undertiden er grener fra hver stamme podet sammen, i hodeh�yde, til en frodig portal. Og videre undertiden har slekts�kningen v�rt likes� frodig som l�nnetr�rnes gren-utspring.

I rett linje, gjennom grind og portal, og i forlengelse av g�rdsplassen, planerte han en singlet gangsti. P� hver side av gangstien, som deler eiendommen tiln�rmet i 2 like deler, ble beplantet med frukttr�r, en alle` som blomstret mot h�nseg�rden i gangstiens ende.

Fra husets solfasade i syd, i det svakt hellende terreng mot fjorden, anla t�mmermannen den solrike gress lekeplass for sine barn, og plantet syriner i steingardens sydvestlige hj�rne. Her skapte han seg sitt svale sommerlige lysthus, og for konen en sosial plass med lekebakken for barna i hennes umiddelbare n�rhet.

P� motsatt side av frukttre-alle�n, hvor bakken heller noe brattere mot kleiv, plantet han de mer kortvokste plomme- og kirseb�rtr�r og b�rbusker av alle slag, mens ogs� store deler av jordbakken ble kultivert til kj�kkenhage og potetdyrking.

Mellom svaberg mot fjorden og steingarden vokste en luftig skjerm av oretr�r, og mot Nordvest en tett granskog til ly mot styggv�r fra den kant:

Denne boplass
skummet opp
fra fjorden
slipt
slakt slepne
r�de svaberg
hvitskurt nesten
av kornet sand
sj�pisket
i vindfull virvel

Hvite hus og singlet tun
den ble den lein
en heim
et rike
for t�mmermannen
og hans pike

Et frodig rede
Tidvis sorg
Mest glede