Tømmermannshjemmet i Leina, Berger i Vestfold
av Odd Tore Jensen

Innledning.

Dersom jeg sier at tømmermannen Jens, Jens Kristoffersen fra Holmestrand, alene har bygget alle fabrikkboligene, skolebygget, kirken og sykestuen på dette lille industristedet, Berger i Vestfold, så er selvfølgelig ikke det sant, men det er slik jeg liker å tenke på det, akkurat nå. Han er bestefaren min!

Og så blir jeg litt lei meg og sur, når det ikke står noen ting i historiebøkene om tømmermannen Jens fra Holmestrand, i omtalen av dette industristedet, men bare om selve industriherren Jens J Jebsen fra Schlesvig Holstein i Danmark, eller om det er i Tyskland, eller kanskje kom han direkte fra Arna-Bergen for den sakens skyld. Akkurat nå er ikke det så nøye, når like lite som tømmermannen var alene om tømringa, like lite var fabrikkeieren alene om vevingen og spinningen av hans tekstilprodukter. Og det er da heller ingen ting nevnt om veversken og spinnersken i historiebøkene.

Når jeg snakker med min venn pottemakeren om sånne ting, så sier han at dette er det greit nok å forstå, at skal du få ditt navn innrisset i annalene, nedskrevet i historiebøkene, da må du nok investere i egen dreieskive og grave opp leira sjøl.

Mener du at fabrikkeieren har plukket bomullen sjøl?

Nei, ikke ta det så bokstavelig, og du kan heller ikke forvente at alle saueklippere skal kunne få medalje. Alle er likevel æret gjennom litteraturen, om ikke akkurat personifisert. Men bevares vel, vi skal alle være glade for Oscar Braaten og hans forfatterskap, ja, også de alle andres fortellinger også selvfølgelig, om slitet og om forsakelsene.

Jeg synes kanskje likevel at all historieskriving blir en forherligelse av enkeltpersoner. Jeg sa det kanskje litt grettent, når blåleiras formgiver ønsker å trøste meg litt:

Du må heller være fornøyd med at alle bolighusene i gata på Berger fortsatt står inntakt, og dessuten at disse byggene, kirke og skole også, alt av ”Tømmermannens kunstverk” er æret med ”verneverdistempel” av Riksantikvaren. Og viktigst, --”boligane” som dem sier på denne kant av landet, bærer sin alder med verdighet, nettopp av menneskers årelange tråkk, og som avsetter spor.

Pottemakeren virket litt irritert på meg, når han fortsatte:

Dersom jeg, i mitt yrke, skal få mitt navn innprentet i leksikonet, så må jeg skru mine krukker og suppeterriner i en form som gir anerkjennelse hos kunstkritikeren. Dernest går mine produkter i beste fall til pryd på en peishylle, i verste fall som verdigjenstand bortsatt i et lukket, avstengt hvelv. Ikke særlig tilfredsstillende, når det er pottens vandring gjennom daglig bruk som gir patina til mitt håndverk, og som setter potten i stand til å fortelle en historie, slik som disse fabrikkboligenes nedslitte terskler forteller om levde liv.

Og selvfølgelig går det mange historier og skjebnefortelleinger menneskene imellom blant de alle familier av de første ”innvandrere”, og etterkommerne som bor her. Selv har jeg egne opplevelser fra dette stedet å fortelle om, ikke så mye fra fabrikklivet og selve tettstedet, mest fra livet og menneskene med tilknytning til Tømmermannshjemmet i Leina, som jeg er en liten gren av, av tredje generasjon, sønn av Olaf.

Olaf var den fjerde fødte av en søskenflokk på 12 barn i tømmermannsfamilien, og har i tillegg til detaljerte beskrivelser av fabrikkstedet, også skrevet ned mye om sitt barndomshjem, sine foreldre og sine søsken. Derfor trenger jeg ikke å irritere meg over ”mangler” angående dette i historiebøkene. Og Olaf fortjener stor takk. Hjemmet i Leina sto ferdig bygget i 1893.

Mitt poeng er at man vanskelig kan snakke om industristedet Berger, uten også å snakke om Leina, og heller ikke kan man snakke om Leina, uten å snakke om Berger. Det skal innebære at man ikke kan snakke om ullvaredirektøren Jens uten å snakke om tømmermannen Jens. Og hermed fikk jeg siste ordet i min lille disputt med min venn pottemakeren.

Selv heter jeg Odd og har bare sommerbodd i Leina. Det var i årene mens jeg bodde fast på barnehjem, i en forstad utenfor Oslo, sammen med mine 2 søstrer, Synøve eldst og Liv, den yngste av oss. Synøve og Liv var også begge fastboende i Leina en tid. Vår far var enkemann straks etter vår mors død, da Liv ble født. Det var året 1936.

Det var spesielt å bo privat, i en familie, noen korte sommermåneder i Leina, hvert av årene mens vi gikk i småskolen. I fem av disse årene var det krig. Norge var okkupert av Tyskland. Det var en spesielt vanskelig tid på alle måter, mens disse sommeropphold i Leina likevel er av de beste år av våre liv, under omsorg av vår tante Betty. Dette takker vi for, og selv skal jeg lenger fremover fortelle om mine personlige opplevelser av stedet og menneskene jeg møtte, delvis innsatt her i ”Olafs”, og i en egen fortelling. Det er i alle fall sånn jeg tenker å gjøre det. Mye handler om omsorg og gjestfrihet.

Ifølge Olaf har gjestfriheten vært stor i Leinahjemmet fra tidlige år av, etter ferdigstillelse av hus og bryggerhus. Riktignok benytter ikke Olaf ordet ”gjestfrihet” når han beskriver at hans barndomshjem ble stilt åpent for møter og venners sammenkomster, så vel innendørs som de mange stevnearrangementer på løkken, utenfor steingarden, sågar dåpsstevner på Leina-stranda.

Olaf skriver at det kom folk fra alle kanter. Mange kom i båt. Langveis fra i båt, endog fra hovedstaden, fra Kristiania med lystbåter. Og ellers med seilsnekker og prammer. Til stevner i Leina. Kanskje var tilstrømningen til lands mest bemerkelsesverdig mente han, når ankomst til denne egentlige så utsatte og bortgjemte jordens plett, er begrenset til nesten ufremkommelige veier og smale stier.

Ofte var besøkene til Leinafamilien av mer uformell karakter. Noe var det som trakk til menneskene på Leina-stranda. Ikke uforklarlig. Jeg har truffet dem. Jeg skal vel passe meg litt, men skal tro om det ikke samtidig med tømmermannsbygget ble skapt en hjertemagnet ved grindporten. Det tror jeg på, skapt i mor Sofies ånd, og i alle år vedlikeholdt av hennes eldste datter Betty og hennes barn. Symptomatisk kan være et eksempel fra Olafs memoarer, hvor han skriver:

”Mors betydning, i omgangskretsen og ellers, lå ikke så meget i den ytre og direkte tjeneste. Men indirekte kann vel hendes innflydelse knapt overvurderes. Den rørende tillit som alle viste hende var tydelig merkbar. Hun kom sig jo ikke så mye ut, men til Leina kom det alltid mange, enten det nu var stevner, møter eller mer private besøk. Og enda mor alltid var redd for å holde sig fremme i utide blev hun dog trukket inn i samtalekretsen og alle lyttet gjerne til denne tapre kvinnen med de tankefulle drag over øinene.”

Som nevnt her over har jeg selv fått oppleve ”Leina” og all den menneskelige kjærlighet, ånd og varme som navnet innehar, og jeg kjenner til at det er flere samtidige av meg selv og mine søsken, 3. generasjon, som har tilsvarende uutslettelige minner fra vår tante Bettys gjestfrihet, pleie og omsorg, hvor vertskapet, foruten henne selv, besto av hennes fire døtre og ene sønn. Og selvfølgelig også vår onkel Karl, broren.

Ingen har kanskje beskrevet bedre, gjestfriheten og den ånd som hersket i ”dette hus”, enn min kusine Nunna i sitt ”mimredikt” skrevet i forbindelse med et Familie-stevne 1988, eller treffsikkerheten i onkel Karls assosiasjonskunst når han heller benevnte Leinahjemmet ”Betty Pedersens Pensjonat”, eller rettere ”Fru Pedersens Pensjonat”, assosiert av de økte antall daglige bordsetninger pr. dag i dette hjem.

Jeg var kanskje litt uærbødig overfor familien Jebsen her over, som altså startet ullvare- industrien på Berger. Det var ikke meningen. Jeg var bare litt nysgjerrig på hvordan det hele startet, og tok meg derfor over til biblioteket i Svelvik en dag. Selv bor jeg nå i Holmsbu, rett over fjorden for Berger, og har for tiden sommerjobb på et marinaanlegg, nærmere stedfestet til Holtnesstøa, i retning mot Rødtangen på Hurumlandet. Herfra har jeg panoramautsikt til hele fabrikkstedet og fjordstrekket forbi Blindsandodden mot Leinaodden og ”Tømmermannshjemmet”, som jeg har valgt å kalle det ene av de to hus på denne boplass, og som dette skriveri nå i første omgang skal handle om:

I Strømms Bygdehistorie leser jeg at forut for oppbygging av Berger til industristed var det ikke annen bebyggelse enn en bondegård, Berger gård. Det var riktignok en storgård, med et par underliggende husmannsplasser. Gården drev også en mølle og sagbruksvirksomhet som ble drevet ved hjelp av vannkraften fra Blinnevannet, elven og fossen som rant fra høydedraget vest for gården og flatlandet mot fjorden. Flatlandet er skjermet av utstikkende odder på hver side som danner skjerm for henholdsvis ”Nordvesten” og ”Sydvesten”.

Det var i 1880-årene at familiedynastiet Jebsen fra Arna ved Bergen valgte å utnytte fossekraften fra Blinnevannet til ny industri, etter å ha fått kjøpe storgården med alt av omkringliggende jordbruksareale og strandområde.

Rent historisk kan det kanskje være verd å merke seg, at det på slutten av 1800-tallet reiste finans-og industrifyrster rundt om i landet og kjøpte opp storgårder langs kysten. Jeg har lest om at celuloseindustrien på Hurumlandet, hvor jeg nå bor, startet på samme måten, da industriherren Anton B. Nilsen kjøpte opp gårder og hele strandområdet på Tofte. (Dette får stå her som en digresjon, når det nå for tiden ikke er lov å reise noe som helst av bygg i strandsonen)

Familien Jebsen var foregangsmenn i Norge, på ullvareindustri, under ledelse av Jurg. Jebsen, og som overlot til sønnen Jens J. Jebsen å bygge opp Berger til industristed. Etter hva Bygdehistorien forteller tok det ikke så mange årene før storgården var omformet til ullvareindustri, med nye fabrikkbygninger, arbeiderboliger, skolehus, kirke, forsamlingshus, sykestue, bakeri og dampskipsbrygge, alt til et eget lite selvhjulpet samfunn.

Industribyggeren Jens J. Jebsen var den gang i begynnelsen av 20-årene og tok med seg jevnaldrende arbeidere fra sin egen kant av landet, fra vestlandet, mens maskiningeniører, veveri – og spinnerimestere kom flyttende fra England og Tyskland.

Av alt jeg fant i Strømms Bygdehistorie var det for så vidt ikke noe nytt i forhold til hva jeg egentlig hadde lest i min fars memoarer.

Til byggearbeidene rekrutterte fabrikkeieren, Jens, blant andre tømmermannen Jens, fra Holmestrand. I kjølvannet av fabrikkens alle byggearbeider bygget tømmermannen også, etter hvert, sitt eget hjem i Leina, Berger i Vestfold, og ikke å forglemme bedehuset ”Kristi Menighet”, senere kalt ”Betania”.

Min far, sønnen Olaf i ”Tømmermannshjemmet i Leina” har, som jeg nevnte her over, skrevet detaljert om fabrikkstedet Berger og om sitt barndomshjem i Leina. Det blir svært mye å skrive av, men fortjener å bli tatt vare på, kanskje spesielt beskrivelsene av foreldrene og den enkelte i den store søskenflokken

Olaf hadde en meget pen, men også spesiell håndskrift. En annen ting er at hans håndskrift forandret seg etter hvert, ble litt slurvete som den blir for de fleste av oss. For Olaf synes det likevel som at hans økte skrivetempo har ført til at bokstavene flyter sammen til en eneste litt ujevn strek, nesten som et hieroglyftegn eller stenografi. Jeg skal passe meg mot å bli uærbødig, men hans håndskrift er i dag neppe lesbar for andre enn mine søstere og meg selv. Det er imidlertid all grunn til å rette stor ære til Olafs skriveredskap, ”Penn og Blekk”, når skriften av fargeekte flytende blekk ikke har antydning til falming, etter de mange forløpne år.